Utøver ute av drift

Det begynte for en uke siden. Orket ikke kaffe til frokost. Forrige fredag var jeg i toppform på jobb, føyk rett videre på trening og hadde en heftig date med hekkene mine. Livet smilte. 

Det smilte ikke på lørdag da feberen kom snikende og bare "hei, det er september så jeg må besøke deg i år og". Great. Søndag for en uke siden var jeg døden nær, hashtag manflu. Dumt jeg er jente. Hvert år i september blir jeg syk. Sjette året på rad om jeg ikke teller veldig feil. 

Det ble med andre ord ikke så veldig hard treningsperiode før jeg tok turen ned til varmen. Formen er betraktelig bedre, men det har blitt veldig lite trening. Jeg prøvde meg på onsdag og fikk hosteanfall i hver motbakke. Dårlig form eller syk? Jeg vet ikke. Nå er beskjeden klar fra Jon. Jeg skal ikke provosere luftveiene, for å være sikker på at jeg ikke får noen infeksjon i luftveiene.

Men det blir en langtur i varmen i dag. Ikke si det til Jon.

Rolige to timers forsinkelse

Endelig er dagen her. Jeg sitter på Kjevik, etter ei rask treningsøkt og en tur innom sentrum med mamma. Ettersom mamma hater være sent ute og jeg hater stå i kø, kjørte vi inn på flyplassen FØR det var mulig å sjekke inn. Flyet mitt er rolige to timer forsinket, så jeg har fire timer foran meg før det blir drøye tre timer på fly. 

Jeg startet denne reisen slik jeg alltid starter turer. Kvittet meg med mest mulig bagasje, snek med meg ei vannflaske gjennom sikkerhetskontrollen og tok et dypt pust. Først en tur innom det som ligner mest på en bokhandel. Jeg finner alltid ei bok til flyturen, i tillegg til de fem som er sjekket inn. I dag fant jeg meg et blad også. I og med det er fire timer før flyturen rushet jeg ikke akkurat, kikket på alle bladene (selv de med interiør og bryllup), og leste bakpå alle bøker jeg vurderte. Jeg fant meg en kaffe, en liten antibac og betalte. 

Videre beveget jeg meg inn i chartermarerittet. Tax-freen. I dag var jeg (takk og lov) før de verste, så jeg fikk sett på alt fra deodoranter til mascara og brennevin før barna og de verste charterturisene. Kjøpte med meg en hudrens som kostet skjorta og fant meg en ladeplass lengst mulig borte fra både baren og kidsa.

Så nå sitter jeg her da. Rolige tre og en halv time til vi er i lufta.
God start.

Neida, jeg får nok tiden til å gå. Er ikke så veldig redd for det :-) 
BLOGGES FRA VARMEN A!

Mål: 10 chins

Det er noe eget med å klare å løfte seg selv, i tillegg til at jeg elsker følelsen av mestring. Jeg elsker å bli bedre på områder, få til ting og klare målene jeg har satt meg - uansett hvor små eller store de er. "Check" er en god følelse. 

Hver høst setter jeg meg noen små mål innen trening, som ikke har med tider eller vekter å gjøre. Ting jeg rett og slett bare har veldig lyst til å klare. Persen min i chins ligger på 8 fra sist jeg var skadet. Nå skal jeg klare 10 stykk før 1. november. 

Chins eller pullups?
Jeg har funnet ut at jeg liker chins best, det er mer gøy, sikkert siden jeg klarer flere. Hvilket grep jeg bruker har ca. ingenting å si for hvor fort jeg løper på 400m hekk - så da har jeg landet på det jeg syntes er mest gøy. For trening skal være gøy. Jeg har også fått med meg mamma på trening av overkroppen hver fredag før jobb, så snart er hun like rå på det som jeg skal bli.

Week one: Done

Grunntreninga for sesongen 2018 har startet. Like brutalt som i fjor, om ikke verre ettersom jeg er smått bitter etter årets skadeforfulgte sesong. Ettersom jeg ble skadet og nesten ikke trente den siste perioden på 4-5 uker, ble det en veldig kort sesongpause på meg. Det er litt uvant, men igjen, jeg får 4-5 uker mer med trening før neste konkurranse i januar.

Nå i starten går det mest i høye kneløft, i dag hadde vi blant annet 3x30m + 5x50m i motbakke med denne elskhat-øvelsen. Den er blytung etter 20 meter, så kommer det i tillegg en bakke. Ellers har vi løpt noen bakkeløp, mye aerobt, hoppet litt og blitt støle i hekkemusklene.

Jeg elsker det, selvom det er tungt. Det blir gøy neste sesong. Det er jeg helt sikker på. Nå venter det to til uker med tøff(ere) trening, før en uke på ferie. Det er en fin motivasjon når syra pumper til den store gullmedaljen.

Dette var forøvrig meg om treneren min da jeg gikk ut fra kontoret hans på mandag:

Jeg skal på ferie. Alene.

Endelig begynner det å nærme seg. En uke med oppladning av batteriene på ei solseng, med P-max i høyre hånd og ei bok i venstre. Jeg skal reise alene for første gang, noe som selvfølgelig har hatt blanda mottakelser. Heldigvis er det viktigste at jeg trives med tanken på å reise alene.

Turen går til Mallorca, over 20 grader, 19 grader i sjøen og en solseng.

Valget mitt falt for en charterreise, fordi det er så enkelt. Jeg møter bare opp på flyplassen, har med meg tre bikinier, et par joggesko og noen (ehm mange) gode bøker. Noen timer senere ligger jeg på en solseng, med nevnte Pepsi Max i venstre hånd og boka i fanget. Det eneste formålet jeg har er å kose meg i eget selskap og komme hjem med masse overskudd.

Jeg har aldri reist alene på ferie før, kun et par stevner. Selvfølgelig er jeg spent, men jeg tror jeg har veldig godt av det. En ting er at det kanskje blir ensomt, kun meg og mine tanker, men samtidig har det mange fordeler. Jeg er sliten etter et tøft år og en lang sesong, så jeg kjenner det blir godt å ikke trenge ta noen hensyn. Hvis jeg vil legge meg halv ni kan jeg det, eller hvis jeg bare vil være med bassenget hver dag kan jeg det og. Jeg trenger ikke gjøre noe kulturelt jeg egentlig ikke har fryktelig lyst til og jeg har jo en telefon så jeg kan plage alle hjemme med om det blir for ille. 

I tillegg er det all-inclusive. 

Hei september og høst

Det fineste med blogg er å bla i arkivet, bli flinkere til å skrive og lære mer om seg selv. Jeg skriver mest for min egen del og finner inspirasjon primært fra andre bloggere. Så jeg hærmer litt, rett og slett.

>STØRSTE OPPTUR: På august sin siste dag fikk jeg vite at jeg får en utvidet og litt mer relevant stilling der jeg jobber nå. Og NM da selvfølgelig. Jeg rakk det jo, tross alt. Det var ikke før jeg varmet opp til finalen jeg skjønte at det faktisk gikk.

> STØRSTE NEDTUR: At skaden viste seg å være mer enn en liten irritasjon. Det var faktisk en alvorlig liten greie, som jeg ikke akkurat taklet dritbra - men man lærer mens man lever osv osv.

> MÅNEDENS MINNER: Jeg føler jeg har jobbet hele august egentlig, bortsett fra når jeg har trent og sett White Collar mens jeg prøvde hvile meg i form til NM. Det største minnet blir nok uansett å løpe sammen med hun som har norgesrekorden på 400m hekk og stafett på NM hvor alle heide på oss som løp for Sandnes. 

> MÅNEDENS LÆRDOM: Noen ganger er is i magen det beste man kan gjøre. Bruke tiden litt og la brikkene legge seg på plass selv. Bare for å være megakryptisk.

> BESTE SERIE: Å herregud, brukte en helg hvor jeg kun lå i senga og stirret på skjermen. White Collar på Netflix, Matt Bomer og meg skal gifte oss i vårt neste liv. 

> BESTE BOK: Nå som jeg har litt bedre kontroll på hvilken vei øynene går, så har jeg lest mye! Det er så deilig, for jeg elsker å slappe av med en god bok. Da senker jeg skuldrene. I august slukte jeg Sushi for nybegynnere av Marian Keyes. Underholdende, men fortsatt med litt læring for de fleste. Anbefales på det varmeste!

> BESTE INNLEGG: Sparer den en måned vi, så lenge har jeg ikke vært i gang med blogginga enda vel.



> BESTE KJØP: En uke på Mallorca. Mehe. Mer om dét og senere. 

FLAUSE:  På NM da jeg trodde sesongpausen hadde startet og jeg spiste alt jeg klarte til frokost, bare for å vite at jeg skulle løpe 400m på stafetten da vi var på vei til banen. Var livredd for å få spy-syra, hadde ødelagt alt jeg elsker av frokost da. Turte ikke makse ut, men kjempet helt inn og mistet 4. plassen med EN HUNDREDEL.

> BESTE MÅLTID: Pølsa, isen og smågodtet jeg kjøpte på bensinstasjonen på vei hjem fra NM. 

> MÅNEDENS TANKE: Det går.

Nå er jeg klar for høst, tre uker med tøff trening og mer spennende studier, før jeg drar til varmen siste uka i september. Det kommer til å bli helt magisk.

Jeg prøvde bare være morsom

...men det var aldri meningen å være frekk, utakknemlig og ufin, slik noen mener jeg kanskje var i går da jeg skrev noen observasjoner fra det å flytte hjem. Jeg skrev litt om etter det, til tross for at det byr meg litt imot. Bloggen skal være mitt fristed, men det kunne hende jeg ønsket den anonym. Da hadde den vært helt fritt frem, per nå ligger det ca. 15 innlegg som aldri kan publiseres. Og det er greit, for alt er ikke ment for dagens lys. 

Før jeg flyttet hjem, tullet vi nemlig mye her hjemme om hvordan det kom til å bli. Jeg har jo laget meg egne vaner, rutiner og blitt en god del mer selvstendig nå enn for fire år siden. Det er jo ganske naturlig vil jeg tro. 

Jeg har foreldre som hadde flyttet fjell for meg om jeg trengte det og det tar jeg virkelig ikke for gitt. Både mamma og pappa har vært med på de to største stevnene i år, VU-spelen i Sverige og NM i Sandnes. Hver gang jeg har løpt NM har mamma og pappa sett første hekken på oppvarminga, før jeg har kastet de bort. Det tar jeg ikke for gitt.

Det er ikke få sykehusbesøk det har vært med synet mitt siste året. Jeg har nesten aldri kjørt bort alene. Pappa som kom med en gang jeg var ute av operasjonsstua første gangen, mamma som var med på første runde botox og alle kontroller. Det hadde ikke gått hvis ikke.

Både mamma og pappa har vært der hver eneste gang jeg har flyttet. Montert IKEA-møbler (tror aldri de kommer til å handle på IKEA selv nå), kjørt de verste rutene og bært utallige esker. Jeg er utrolig heldig, for dette hadde jeg ikke klart selv.

Mamma er med meg på alle økter hun kan, er hjelpetrener, bærer hekker, tar av illeluktende sko når syra pumper og lar meg sutre når hekkene står i veien. Pappa løper med meg når økta er passende for det, han tar meg (heldigvis) ikke lengre og har heller kortere drag for at jeg får en rygg på slutten. 

De stiller absolutt alltid opp og det var aldri meningen å tråkke noen på tærne i går, jeg prøvde bare være morsom i et øyeblikks inspirasjon.

Å flytte hjem

Ettersom jeg nå har flyttet til samme by som både mamma og pappa bor i, så jeg intet poeng i å betale husleie etter fire år. Penger rett på BSU og noen tusenlapper nærmere leiligheten på Majorstua. I tillegg er det jo selvfølgelig veldig hyggelig å se foreldrene mine ofte etter å ha bodd i andre byer i fire år.


Jeg har et problem med lyset på dette badet, men med dette filteret funker det tålig ok+.

Grunnene til å betale husleie har jeg innsett nå:

- Mine vaner og pappas vaner er ikke helt like angående lufting. Det har blitt et lite problem. Jeg må lufte soverommet mitt minst en gang i døgnet. Tvangstanker. Pappa er ikke så fan av at jeg har vinduet på vidt gap. Resultat: Jeg sjokklufter hele leiligheten mens jeg leser hjemme og han er på jobb. Funker prima. Jeg får lufta mi og leiligheten har aldri vinduene på vidt gap i mer enn 5 minutt.

- Leiligheten jeg bor i nå har jeg aldri bodd i før. Jeg har bare vært i den når jeg har vært på besøk hjemme...og mamma er visstnok ikke kokk eller vaskehjelp etter jeg endret adresse? Pappa lager dog kaffe til meg hver morgen. I går måtte jeg skifte på senga selv og jeg lagde middag i dag (men betalte selvsagt ikke for den). Må vaske rommet til helgen og.

- Studiehjørnet mitt (som er over halve spisebordet) blir rotet i. Da jeg skulle begynne i dag hadde noen spist halve kjekspakka mi (offseason, jeg har lov) og jeg måtte rydde bort ting som lå i veien. 

- Ettersom jeg er eneste jente og da også eneste som bruker tid på å smøre farga greier rundt om i trynet har vi hatt en diskusjon om lyset inne på badet. Spottene jeg aller helst vil bruke ryker tydeligvis ofte, men jeg sliter med lysstoffrør som sminkelys. Bruker derfor spottene i smug.

- Da jeg endelig innså at tøyet ikke vasket seg selv i denne leiligheten slik det har gjort de gangene jeg har vært hjemme på ferie, og fikk fingeren ut, så var tørkestativet fullt. Og det var ikke mitt tøy. Og jeg bretter generelt ikke tøy. Ikke mitt eget engang. 

Sånn blant annet. Det hender jeg teller til ti, men jeg er ufattelig takknemlig for at jeg har muligheten til å spare husleie hver måned så jeg kanskje får drømmeleiligheten en gang om 20 år. 

Kanskje viktig å poengtere at dette er skrevet med fryktelig mye ironi og ikke minst satt helthelt på spissen, for det er virkelig ikke noe problem for meg å bo hjemme :-) jeg er utrolig heldig som har muligheten til det. Dette er selvsagt ikke problemer, det er mer observasjoner av hvordan man legger til seg egne vaner når man styrer helt selv.

Det er lov å være både takknemlig og skuffa

På fredag skrev jeg gråtende et skikkelig sippeinnlegg etter jeg hadde løpt 400m hekk på NM. Heldigvis var jeg smart nok til å ikke publisere det, for det hadde vært flaut i dag, nå som jeg har landet og tenkt litt mer - men jeg fikk ut mye følelser da og man skal ikke kimse av det.


Blir herlige arkivbilder siden jeg har en lånetelefon uten lagringsplass.

Det har seg sånn at jeg følte meg skikkelig klar. Mentalt og fysisk. Jeg hadde perfekt med nerver og både mamma og pappa ble sendt bort fra start. Jeg gjorde akkurat som jeg skulle til hekk fem og var egentlig veldig happy med det, problemet var bare at jeg fikk syre da. Det var grunnen til at jeg ble skuffet, for det var elendig inn til mål, som normalt skal være undertegnedes styrke. Nå i ettertid er jeg egentlig happy med akkurat det løpet, men skuffet over selve sesongen, if that makes sense. I ettertid er det selvfølgelig ingen overraskelse at jeg ikke klarte løpe på meg den syra, jeg har jo ikke kjørt nøkkeløktene. På trening har jeg ikke løpt lengre enn fem hekker og jeg har ikke hatt de skikkelig fæle øktene man trenger. 

Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg får være en del av Norsk Friidrett, for som treneren min sa da jeg klaget i telefonen "Vi vet du hadde mer inne før du ble skadet og at du hadde løpt mye fortere med en normal oppladning. Heldigvis er du ikke ferdig enda, du skal jo løpe NM neste år og". Smart mann han der. Jeg får en ny vinter med trening, så jeg kan få ut alt jeg hadde i år og i tillegg bli bedre! Forhåpentligvis blir skoleåret 2017/2018 en god del bedre enn det forrige jeg hadde med alt annet som skjedde og. 

På lørdag løp jeg en 800 også, ikke klok av skade, var livredd før start og gjorde masse taktiske bommerter, men fikk min nest beste tid. Tror jeg så stjerner fra det var 250 meter igjen til det var 20 min siden vi gikk i mål. Innså for andre gang den helgen at man faktisk blir satt tilbake av skader. I går løp jeg 1000m-stafett og var den heldige vinneren av en 400 meter. Vi (jeg) tapte duellen om fjerdeplassen med en liten hundredel. "Skulle hatt større pupper jeg kunne kastet frem", var første reaksjonen min da jeg fikk tidene

Nå er i hvert fall sesongen 2017 over. Jeg er litt skuffet, fornøyd med 12.72W på 100m og vet med meg selv at jeg er bedre enn tidene på papiret. Nå er jeg ekstremt sulten på hardkjøret som venter, denne gangen i Kristiansand med nevnte trener som sjef. Og mamma da, hun skal være hjelpetrener, hun bare vet det ikke enda.

Det går, generalprøven er gjort

De siste fire ukene har vært rare. Fra å finne tre forskjellige funn på MR og ultralyd, til en smerte som nesten førte til krykker og til at leddleppa gror veldig fort. Jeg rekker NM, generalprøven er gjort. 

Jeg skal løpe 400m hekk på NM, i Sandnesdrakta i Sandnes. Det blir så stas det. Uansett hvordan det går så er jeg fornøyd, for jeg klarte å gjøre alt riktig disse ukene. Jeg har tatt hensyn, jeg har tatt fridager, jeg har lyttet til smertene.

I går løp jeg noe overraskende en av mine beste økter noen gang. Det stemte godt, jeg er passe trygg på stegene. Ikke så trygg at jeg slapper av, men sånn at jeg vet jeg må være skikkelig skjerpet. Fra hekk fem må jeg løpe på rutine, men det vet jeg går.

Jeg gleder meg.

 

Veien videre

...er en smule ukjent egentlig. I dag skal jeg til MR nummer tre ila de siste tre årene. Damene på 80 år og meg skal sjekke hvordan hofteleddet ser ut. Det er en ganske upraktisk plass å ha vondt, for hofta bruker man spesielt mye når man løper hekk. 

Slik det ser ut nå er mitt største håp et lureløp på 800 meteren på NM. Det er fortsatt flere uker igjen og formen daler jo ikke på tre uker heller. Jeg kan klare å gjøre veldig mye for å vedlikeholde, få mer overskudd og jobbe med det mentale gamet så NM kan bli riktig så bra. Plutselig er det jo ikke noe alvorlig, bare noe som trengte litt pause, og da skal jeg vite at jeg har gjort alt for å prestere best mulig.

Vi får se. 

Nå har jeg perset på alt

På et tidspunkt føltes det ut som om jeg var tilbake i 2015. Noen små og noen store perser her og der. Nå er jeg skadet og skal inn på MR i morgen, men det gjorde jeg rett før sesongstart i 2015, så jeg har troa jeg. 

Lets take it from the start; Etter jeg løp i Gøteborg (aka sist jeg blogget) løp jeg på Bislett. Bommet på hekk to, tre og fire og måtte derfor improvisere litt for å treffe flest mulig hekker. Heldigvis traff jeg bra på slutten og da kom første pers på hekken siden 2015. Ettersom jeg ikke åpnet så tøft som jeg skulle, ble jeg heller ikke sånn vilt sliten, så jeg meldte meg på 400m uten hekker som gikk et par timer senere. Jeg løp to bittesmå hundredeler bak pers der, så jeg hadde nok rett i at det er mer å gå på når jeg treffer på hekken.

Fikk så tømt leiligheten i Sandnes og flydd til Trondheim (og flyttet til Kristiansand). Der var det 2x100m + 1x200m. Hadde ikke heeelt dagen, men jeg løp begge 100 meterne på 12.9-tallet i godkjent vind - så pers er pers. Dagen etter begynte det en treningsperiode som var beintøff, men kroppen funket bra nok til at jeg tok turen inn til Oslo for å løpe 800 meter. Også kalt helvetesdistansen, overdistanse, syrefest og lignende.

Jeg perset på 800 meter for første gang siden 2012 (!!) til 2.17.39, fra 2.19.69 - så det var ganske mye og. Det var helt grusomt og jeg skal aldri løpe 800 meter igjen, men jeg kan også bekrefte at hamburgeren fra BurgerKing var vilt god da vi endelig fikk matlysten tilbake.

Alt blir større når det deles, så det var en sinnsykt bra dag kan man si!

Og elleve løp senere

...så har det begynt å ligne på noe. Fire starter på 400m hekk, tre på 100m, to på 200m og to på 400m siden sist jeg var innom her. Sesongstarten har vært brutal og jeg hadde første løp jeg var fornøyd med på hekken i går. Denne uka kan alt i alt oppsummeres som veldig bra.

Sesongåpning på hjemmebane: Et halvt sekund bedre åpning på hekken enn i fjor. Rotete løp, men med en sterk avslutning. Endret løpsopplegg fra i fjor og det måtte endres til neste løp (igjen..).

Sayogames: Det ble to dårlige løp, rett og slett. 400m flatt uten rytme, ingen spenning og bare en dårlig følelse. La det fort bak meg og prøvde det nye løpsopplegget på hekken dagen etter. Det gikk fint det, hadde jeg bare fulgt planen til hekk fem og ikke endret til sjette hekken..opsi.

Tyrvinglekene: Endelig ferdig med eksamen. Tidenes forventninger til meg selv. Syk tre dager før, uten mat i kroppen. Min nest beste 200m, gråt omtrent i det jeg passerte streken på 400m hekk dagen etter, men satt årsbeste. Vet fortsatt ikke helt hva som gikk galt, men dagsformen var der ikke og jeg burde aldri ha vært i blokka av flere grunner. Løp 100m dagen etter, sesongens første og bedre enn sesongåpningen på 100m fra i fjor. Startet treningsuka på kvelden for å få ut litt frustrasjon.

Tok meg konkurransefri etter nedturen på Tyrvinglekene, fikk trent veldig bra ei uke og ordnet opp i litt greier på privaten. Det gjorde underverker, for å si det mildt.

Vindsprint i Sandnes, onsdag: 2 x 100m og 1 x 200m. SB i forsøket og tangering av nest beste løp på 100m, 13.03. Ganske giret før finalen og løp veldig fort, løp meg ned til 12.72. Dessverre 2.2 i medvind og ikke gyldig. Fortsatt sykt fort og ekstremt glad. Lufta gikk litt ut av meg, men jeg shavet en tidel av persen på 200m og (godkjent vind, hehe).

VUspelen i Gøteborg, i går og i dag: Første bra løp på hekken, i veldig krevende vindforhold. Jeg klarte bruke vinden til min fordel og løp 63.47. Rett bak SB fra ifjor og ganske nære pers. Det nærmer seg der jeg ønsker være og persen ryker nok i gode forhold om jeg holder formen. Jeg sparte en del krefter første fem hekkene for å stå oppløpet og det gjorde jeg. Dette var vel fjerde gangen jeg endret opplegg? Og ja, jeg byttet opplegg underveis og. Mamma fikk gleden av å løsne opp i piggsko-legger, fire starter på to dager kostet.

Avsluttet bursdagshelga med å ta et halvt sekund av persen på 400m uten hekker. Det var digg. 

2 år siden og en dag igjen

I dag er det to år siden jeg løp 63,29 i Sollentuna under Sayogames i Sverige. I dag er det også en dag til jeg skal løpe samme distanse for første gang denne sesongen. 



Jeg har så langt løpt tre løp uten hekker, alle tre for å slippe unna hardøkter. Det første var i midten av mai, beste sesongåpningen jeg har hatt på 400m (60.21 og identisk med innendørstiden). La ned tre uker til med trening før jeg løp 200 og 400 forrige uke. Tredje beste tid på 200m og tangering av pers på 400m. Alt har vært over forventning, ettersom jeg har eksamenskjør og manglet de øktene konkurransene har erstattet.

Om jeg er spent på i morgen? Ja, men jeg gruer meg mest. Første løp er ikke noe gøy, så jeg gleder meg til å få det overstått. Jeg gleder meg og ser heller veldig frem mot å løpe i Sollentuna på fredag og lørdag. Det kan vel ikke bli annet enn bra?

Takknemlig

Planen min har egentlig vært å holde denne bloggen til to ting: Markedsføring og friidrett. De to tingene jeg brenner for. Jeg har den siste tiden tenkt mye på hvor takknemlig jeg er, for alt og ingenting. Ting jeg tidligere har tatt for gitt, har jeg smilt mer over, til tider nesten blitt rørt av. Tiden her i Sandnes har lært meg utrolig mye.

Tenk at jeg i det hele tatt kan drive med friidrett, at jeg har en kropp som tåler belastningen av all treninga jeg legger ned. Det er ikke rart den gir meg vondter og krangler innimellom. Jeg er jevnt over frisk, jeg har ingen alvorlige sykdommer og den er med på råkjøret gjennom sesong etter sesong. Jeg er så glad jeg får lov til å drive med det, løpe i sirkel med ti hekker.

Jeg er utrolig heldig som har familie som står bak meg. De som kjørte, hele gjengen, for å heie meg gjennom mitt første NM. Tonje som tok seg fri fra jobb for å se meg løpe. Mamma som bruker så mye tid og energi for å se meg løpe i et minutt i alle mulige byer. Pappa som hjelper meg gjennom de tøffeste øktene og pusher meg når syra pumper.

Tenk at jeg har fått studere markedsføring som viste seg å være noe jeg virkelig likte. Noe jeg virkelig ønsker å jobbe med, dager jeg gledet meg til å gå på forelesning og oppgaver som var givende. Nå får jeg lære mye mer om ting som vil gjøre meg til en bedre markedsfører.

Familien min er frisk og fin. Jeg er så utrolig heldig at jeg faktisk bare kan flytte rett inn til mamma og pappa, og at jeg har fått lov til å komme hjem så ofte jeg har hatt lyst og mulighet. Ei lillesøster som er god som gull, alltid får meg til å smile og som gradvis gjør meg om til en vegetarianer.

Vennene mine har virkelig stilt opp, bare vært en telefonsamtale unna hele året. Hørt på meg dag ut og inn, de heier på meg og de er bare fantastiske. Jeg er så takknemlig for det, jeg er heldig.

Over og ut fra ei med tårer i øynene.

Hver dag er et steg nærmere

Onsdag 7. juni er det elitestevne i Kristiansand. Min hjemmebane. Der har de 400m hekk, 400m uten hekker og den fæle 800 meteren.

Målet er at låret skal være bra nok til at jeg har fått tid til å komme i litt form til det. Slik det ser ut per i dag har jeg troa. Kanskje det ikke blir hekken, men kondisjonen har nok aldri vært så bra som nå - så da blir det kanskje to runder istede. Det vet jeg av erfaring at jeg kommer i form av, så det er et veldig godt alternativ.

Treninga går med andre ord ganske bra mtp. skaden. Nå ligger jeg rundt 80-90% av full løpetrening og supplerer med elipsemaskin. Jeg økter litt for hver uke, som til nå har fungert veldig fint. Neste uke tenker jeg å få igang syretoleransen, så farta uka etter. 

Jeg gleder meg veldig til å komme ut på banen, fokusere på arbeidsoppgavene, passeringene, stegene og rytmen. Alt ved å konkurrere gleder jeg meg egentlig til. Det er jo tross alt det morsomste jeg vet om.

Ruptur i hamstring

Overskriften oppsummerer ganske enkelt hva det har gått i siden torsdag. Må legge til EM i friidrett også, gikk noen timer til å sitte klistra til TV-skjermen gjennom hele helgen. Spesielt lengdefinalen i går var fantastisk. Tenk å hoppe 7.24 i lengde, på hjemmebane og sette årsbeste i verden? Sannsynligvis hadde det vært verdensrekord også om de verste doperne fra 80-tallet hadde blitt tatt. Det er så sykt, vilt og fantastisk. 

Den idrettsgleden som en kan lese av de som lykkes gir ekstra motivasjon i de periodene hvor mitt eget friidrettsliv er litt tøft. Jeg vil oppleve den følelsen, du vet, når alt klaffer, flere ganger. Skaden fra NM utviklet seg dessverre motsatt vei av hva jeg trodde, så nå er jeg inne i en rehabiliteringsperiode. Første dagen var ganske tøff, men nå går det egentlig ganske bra. Jeg fokuserer på det jeg kan gjøre og trener heller dobbelt opp med det jeg faktisk trene. Forhåpentligvis klarer jeg ha is i magen lenge nok denne gangen så det gror riktig.

I dag har jeg vært 90 minutter i hallen uten å løpe noe annet enn 10 min dassejogging til oppvarming og etter seks timer med statistikk fikk jeg unnagjort ei svett økt på elipsemaskinen etterfulgt av rehabiliteringsøvelsene. Tar det man kan vel!

De viktigste markedsførerne

Noe av det første jeg lærte da jeg startet på bacheloren i markedsføring var kundebøtta. En fiktiv bøtte med hull i bunnen. Bøtta er dine eksisterende kunder, hvor bedriften (forhåpentligvis) hele tiden fyller på med nye forbrukere. Hullet skal forklare hvordan noen hele tiden vil forsvinne. 

Det er nesten alltid billigere å jobbe for å beholde dine eksisterende kunder, kontra å hele tiden arbeide for å få nye kunder.

Resultatet av dette vil da være at du må yte bra kundeservice, oppfølging og bra produkter til forbrukerne du har nå. Hva vil dette si? Jo, det vil si at personene, de ansatte, som snakker med dine kunder må gjøre en god jobb. Det vil si at de som står bak disken på alle butikkene inne på kjøpesenter må gjøre en god jobb, slik at kundene kommer tilbake. Noen vil selvfølgelig forsvinne, men flest mulig. Aller helst skal de ansatte yte så godt at forbrukerne anbefaler organisasjonen videre til bekjente.

Hva betyr dette for ledelsen? Det betyr at de ansatte på gulvet må få god opplæring. Med opplæring mener jeg at det må læres hvor god service bransjen krever, butikkselgere må vite mest mulig om produktet de skal selge og de må lære grunnleggende salg. Markeder er i konstant endring, som for deg som leder betyr at du aldrialdri skal glemme å fortsette opplæringen. 

Jeg tror dette også betyr at det er viktig at ledelsen vet hvordan denne jobben skal gjøres. Det må være utrolig vanskelig å bestemme hvordan alt skal gjøres om en aldri har gjort det selv. 

Bunnlinja til bedriften er med andre ord avhengig av de som står bak disken i alle butikkene.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har vært på det såkalte gulvet i mange år - hos Lampehuset og hos SiO Athletica. Det har gitt meg utrolig mye viktig kunnskap om hvordan forbrukeratferden fungerer i praksis. Jeg er overbevist om at det gjør enhver markedsfører bedre i jobben sin.

Vinterferie - hva er det?

Da jeg gikk på Høyskolen Kristiania hadde jeg alltid vinterferie i minst en uke, en gang hadde jeg tre uker. På UiS har foreleserne valgt litt forskjellige uker. Jeg har tatt meg vinterferie denne uka. Startet i Stavanger med Tuva, fortsatte i Sandneshallen og reiste hjem til familien på fredag. 

I går var det en tur innom sykehuset for å sjekke øynene og få vite veien videre. Overlegen, mamma og meg har valgt å prøve botox i musklene før vi opererer på nytt (noen vil ikke i narkose flere ganger). Skal be de sette litt i panna mens de er i gang, må bare passe på de ikke setter noe opp i hjernen.

Resten av min selverklærte vinterferie skal gå til å gjøre en innlevering i statistikk, trene litt mer og fordype meg i en 900 siders bok om psykologi. I helgen har jeg litt vinterferie på treningsfronten også, noe som kommer til å bli helt magisk etter to og en halv rimelig harde uker.

Drømmejobben


Da jeg tok digital markedsføring for to år siden, ble vi anbefalt å fortelle om drømmejobben vår. Helst i en videoblogg - som var så langt utenfor min komfortsone at jeg døde de to gangene jeg gjorde det. Jeg er glad jeg gjorde det da, jeg lærte mye. Denne gangen skriver jeg, for jeg sitter i kantina på UiS.

Uansett, siden den gang har drømmejobben min forandret seg og det kommer den sikkert til å gjøre flere ganger. Jeg studerer enda, lærer mer og finner gradvis ut hva jeg syntes er spennende. Det er noe jeg setter stor pris på, for det former meg og forhåpentligvis til det bedre. Nå på økonomi lærer jeg utrolig mye nyttig. Kunnskap jeg vil være glad jeg har fremover i tid, både i arbeidslivet og selvfølgelig på privaten.

Faglig er det nok fortsatt forbrukeratferd, da spesielt konverteringsoptimalisering og psykologi jeg finner mest spennende. Produktutvikling er gøy, hvordan sette sammen en best mulig tjeneste som dekker kundens behov? I tillegg skal en ikke kimse av at jeg har fått øynene opp for andre ting. Vegetarmat og miljø er noe jeg finner spennende, hjelpe andre å finne gleden ved trening er noe jeg setter høyt.

Jeg håper jeg en dag i fremtiden klarer finne en jobb som er kokt sammen av disse tingene. Per i dag ser drømmejobben min sånn her ut: Jeg får oppleve kundene på nært hold, gjerne i form av å holde kurs, foredrag eller instruktørtimer, gjerne noe jeg selv har vært med på å utforme. Innholdet handler om trening og/eller miljø (hilsen veggis-bobla jeg er inne i), samt at jeg har lyst til å kunne hjelpe. Forhåpentligvis får jeg brukt noe av kunnskapen min fra friidrettsbanen i jobben min. Jeg ønsker å bidra og inspirere, bruke min kunnskap og min erfaring til å hjelpe, om det så bare er en person.

Farga håret brunt og dro "hjem"

Smilte da flyet landet. Fikk tårer i øynene da jeg klemte Veronica igjen. Våknet med et smil om munnen. Oslo er tydeligvis hjem for meg. Jeg gleder meg til å trene på min gamle arbeidsplass, ta t-banen, se alle jeg pleide se hver uke, trikken og trene på Bislett. 

Jeg er fortsatt glad jeg hoppet i det og dro til Sandnes, for nå vet jeg. Det er i Oslo jeg skal bo, men jeg er glad for utfordringen Sandnes har gitt meg - jeg bare failet litt. Heldigvis lærer jeg mye om meg selv, jeg blir sterkere og det jeg tok for gitt i fjor setter jeg mer pris på.

Nå skal jeg nyte.

7. februar

Jeg var egentlig fast bestemt på at jeg aldri skulle skrive et blogginnlegg som ikke var relatert til markedsføring eller økonomi igjen. Bare dumt jeg elsker å skrive og studie mitt ikke inneholder nok ord, bare sinnsykt mange tall. I tillegg er det litt lenge siden jeg har vært inne på blogg.no - sist var jo i selskapet jeg tror har blitt solgt (?), som var en av arbeidsplassene mine i Oslo.

Nå bor jeg i hvert fall i Sandnes, trener med SIL, studerer økonomi og administrasjon på UiS, trener noen på SiS sportssenter innomellom og det hender jeg selger litt lamper på Lampehuset. Helt greit liksom. Trives godt på trening og studiene er fine, men jeg har hatt så skrivekløe at det har vært nesten skummelt. 

Ny plattform

Dagene etter pers

Hvis du noen gang har lurt på hvordan dagene etter pers ser ut og føles - så får du svaret her:

Søvn er noe som blir vanskelig, for man sover ikke på en rosa sky. Du svever lenge og i perioder blir du emosjonell. Det er kun du som vet hvor innmari mye arbeid som er lagt ned og tankene går tilbake til alt du har ofret. Klisjeen om blod, svette og tårer stemmer - og det er så verdt det.

1 av 2

Helga er over og jeg har stått på startstreken to ganger i løpet av helga. Kun den ene endte i at jeg kom i mål - men jeg er ganske fornøyd med helga likevel.

Fredag var det favoritten og jeg var ganske nervøs. 400 meter hekk. Planen ble revurdert og endret på før piggene kom på, da det var motvind. Jeg var veldig gira og ikke minst veldig klar for å gjøre et bra løp. Starten var god, litt for nærme første hekken og borti hekk fire. På hekk fem ble jeg litt feig, presset inn et ekstra skritt og det var et skritt det ikke var plass til. Endte i at jeg hektet med bakerste foten, snublet og tok et mageplask. Heldigvis et fint fall, så det ble ikke veldig vonde skrubbsår. Sånn er dessverre hekk og jeg vet nå at jeg har gode tider inne.

I går var det en revansjesugen og ganske sint Tina som la seg i blokka. Planen var å starte så nærme maks som mulig første 100 meterne, holde farta oppe uten å bruke for mye krefter og dra på i svingen igjen. Løpet ble som planlagt fra bane syv. Åpnet med å kjøre fra resten av heatet og følte meg veldig sterk. 150 meter igjen og syra var i god anmarsj. De siste 10 meterne var en kamp med klokka - men det gikk og jeg har endelig løpt runda på under minuttet.

 

Sommer i Oslo





På bildene ser det ut som om jeg er i Kristiansand - men så er jeg i verdens beste Oslo da. Jeanette, Aleksander og meg tok turen til Sørenga Sjøbad i dag. Vi har spist boller, badet og slått hjul. Rett og slett bare levd livet og kjent at ja, vi er faktisk i juli. Det er sommer og da blir jo alt litt ekstra fint.

Nå sitter jeg på toget til Göteborg og kjenner at fokuset for morgendagens hekkeløp begynner å sette seg i kroppen. Jeg gleder meg og jeg gruer meg til smerten jeg håper jeg opplever etterpå.

21 år!

I går hadde jeg en skikkelig bra dag jeg. Ble 21 år, så nå er jeg vel myndig i USA også? Neida, så det var bra. Startet dagen med trening, så var det noen timer på jobb før vi var en gjeng for å grille i Frognerparken. Fantastisk vær, utrolig bra folk og jeg fikk testet ut hvor dårlig taper jeg er.

Livet mitt er rimelig awesome. Jeg er fortsatt der at jeg bare vil livet skal gå i sakte film så jeg virkelig kan rekke å nyte det. Jeg har fått en ny jobb, som er en utrolig fin mulighet. Låret mitt er bedre og jeg har for alvor funnet meg tilrette i Oslo.

I morgen turer jeg til Sverige og Göteborg. Jeg håper på å få et løp til som er bra, før jeg skal legge ned mye god trening i juli før NM. Motivasjonen er på topp og jeg er mer enn klar for å gjøre det som kreves.

20 år for alltid

Livssituasjonen jeg er i nå vil jeg bare være i for alltid. Studiet jeg går blir mer og mer spennende, treninga er nesten alltid fantastisk og jeg har så mange fine venner. Jeg koser meg så og det er så fint å være meg for tiden. 



Selvfølgelig - det er fint at livet går videre. Jeg vil bare tiden skal gå saktere, så jeg virkelig kan nyte dette. Føler nettopp grunntreningen startet, men nå er innendørs ferdig, den virkelige sesongen er godt i gang og plutselig er det offseason og tyrkeren i den ene hånda. At tiden flyr er vel et tegn på at en trives og har det fint? 

Enten eller

I dag har jeg et stort behov for å skrive. Det pleier jeg egentlig bare ha i to situasjoner: 1. Når jeg er provosert av et eller annet. 2. Når jeg er deppa, nedfor eller noe har gått til helvete. Akkurat nå er det ingen av delene, jeg er skadet, men har kontroll på det. Går liksom fint, jeg må bare ta det litt mer med ro enn jeg har for vane å gjøre. Bortsett fra det har jeg det jo ganske så fint.



Kom til Kristiansand på mandag, gikk på TIDENES syresmell på 800m i går, type gikk i mål fordi beina sa veldig stopp og i dag hadde jeg første jobbdag på Lampehuset. Nå er planen å bli hos mamma og pappa rett i underkant av to uker totalt, noe som vil si at jeg har en drøy uke igjen. Videre er det Oslo og stevne i Gøteborg på plakaten. Kristiansand et par-tre uker før mesterskapene er i gang og da er det plutselig skole igjen.

Dette er en sånn sommer jeg gleder meg skikkelig til. Masse morsomme planer, god trening og forhåpentligvis veldig bra vær. Håper på skikkelig sommer de dagene jeg har fri og gode forhold de dagene jeg skal møte veggen på trening.

Det sykeste

Nå har jeg akkurat kastet i meg en ferdigmiddag fra ICA hjemme i Oslo. Kom akkurat hjem fra Sollentuna og SAYO-games. På det blå banedekket opplevde jeg det sykeste jeg noen gang har vært med på. Jeg er så i lykkerus og på en så høy rosa sky at jeg egentlig er tom for ord.



Jeg reiste til Stockholm fredag for å treffe på søstrene Breilid - som er på vei til å gjøre noe stort på banen. Disse jentene er de som kan det å heie best. Ingen skriker høyere eller bedre. 



Med litt nerver, flette i håret og nylakkede negler gjorde jeg unna 400 meteren fortere enn noen gang. 60.30 er pers med nøyaktig seks tideler. Fulgte planen min til punkt og prikke, men kjente at jeg manglet det siste ut av siste svingen. Det kommer! 

Halv fire i går skreik jeg (bokstavelig talt, samtidig som jeg hoppet opp og ned på stedet) av lykke i målområde - denne gangen etter å ha løpt 400 meter hekk på 63.29. To sekunder fortere enn da jeg var overlykkelig sist. Tiden er bedre enn jeg hadde mål om for hele sesongen, så nå har jeg et luksusproblem i å finne et mål for sesongen.



Og nei - jeg har ikke planer om å klatre ned fra den rosa skyen før jeg må.

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits